Var alt bedre før?

Jeg vet ikke om alt var bedre før, men det var ihvertfall annerledes...Jeg tenkte jeg skulle dra i gang det hele med å fortelle om hva jeg selv husker fra min oppvekst. Det er ikke så lett å avgjøre hva som fortjener å bli trukket frem som det viktigste, så derfor kommer det litt hulter til bulter.

Det aller første jeg kommer på er faktisk ikke noe jeg husker selv, men jeg har blitt fortalt at jeg har fått Beatles inn med morsmelken. Eneste mulighet for at jeg skulle sovne var å spille "Help" på full guffe.... Dette var altså da Beatles var på sitt mest populære.

Det var ikke vanlig å spise "snop" i uken, bare på lørdager og dette ble ganske strengt overholdt. Økonomien spilte nok en rolle i dette for selv om vi ikke var såkalt fattige så kastet man ikke bort pengene på å spise sjokolade i tide og utide. Og hver lørdag kom altså min far hjem fra arbeid med 4 sjokolader; én til hver. Det var ofte mokkatrøffel til ham selv og min bror (litt mer mandig sjokolade....) og geletrøffel til meg og min mor. Skulle man slå på stortrommen så fikk vi gjerne også hver sin "brusunge", altså disse småflaskene som bare rommer ca 2 dl. 

Var man lysten på noe godt utenom dette så letet man gjerne gjennom kjøkkenskapene til mor i håp om å finne noe som kunne duge som erstatning for sjokoladen. Det var for de fleste veldig populært å finne en buljongterning som man kunne slikke på. Ikke for meg. Jeg tok helst det som skulle brukes til å lage dessertgelé av. Den gang var det nemlig ikke pulver man laget geléen av, men et lite firkantet "såpestykke" med konsentret gelé som man løste opp i vann. Fant jeg en sånn så var jeg fornøyd...

Nesten hver lørdag reiste vi "på landet" - til hytten vår som lå ca 1 time utenfor byen. Da lastet vi opp Daf'en med kjølebag'er og mat for hele helgen og så dro vi. Jeg satt i baksetet sammen med min bror og sikkerhetsbelter fantes ikke i baksetet så vi hadde all den friheten vi måtte ønske... På hattehyllen bak oss hadde vi alltid et rød- eller blårutet bilpledd, en "korsstings-pute" og en "pyntehund" av den sorten som nikket med hodet når bilen kjørte. (Noen andre som husker sistnevnte?) Hvis vi skulle være flere enn 4 stk i bilen så måtte jeg alltid (som minstemann) flytte meg. Da satt jeg enten på fanget til mor, på håndbrekket mellom mine foreldre (!?) eller på fanget til en av de i baksetet. Ikke særlig sikkert spør du meg....

På tv (som da selvsagt var i svart-hvitt) så vi på Pompel og Pilt, Lekestue med Vibecke Sæther og Tøffe det lille lokomotivet med Pernille og Mr. Nelson... Andre programmer var Daktari og Skippy og fredags-detektimen med Kojak, Cannon, Helgenen eller gullguttene var populære innslag helt fra jeg var ganske liten. (Forstår egentlig ikke at mine foreldre lot meg få lov å se disse programmene...)

Da jeg ble litt større fikk jeg min egen, lille, røde kassettspiller hvor det ble spilt Dr. Hook, Abba, Beatles og Elvis. Og hadde noen "i gaten" vært så heldig å få seg en ny kassett så fikk alltid resten av vennene lov å "spille inn" på sin kassettspiller. Da satt vi på rommet til en eller annen og spilte inn en og en sang og det var alltid veldig alvorlige saker for ingen måtte så mye som trekke pusten når det pågikk for da fikk man det med på innspillingen. Så det hendte ikke så rent sjelden at det tok timesvis å spille inn noen få sanger for det var alltid en eller annen som pustet for høyt, begynte å le eller rett og slett var så taletrengt at 3 minutters stillhet ble for mye for vedkommende.

Rundt 12-års alderen ble det moderne med disse dongeribuksene som var så trange at man ikke engang kunne puste før glidelåsen sprakk. Ved innkjøp av disse buksene måtte man gjerne ha hjelp av en ekspeditrise for å trekke opp glidelåsen med en kleshenger som man festet i låsen og trakk til... Og noen gikk så langt som til å ligge på gulvet mens to venninnger dro av alle krefter for å holde glidelåsen samlet, mens en tredje var den som fikk oppgaven med å lukke igjen glidelåsen. Og alle måtte hjelpe til med å hjelpe stakkaren opp fra gulvet for ellers ville buksen revne i det øyeblikket vedkommende prøvde å sette føttene under seg. Jeg var nok ikke fullt så ekstrem, men jeg har hatt mine pinlige øyeblikk med sprukne glidelåser. Dette gjorde forresten at jeg ble en racer i å skifte glidelås i bukser...   

Håper at jeg med disse små glimtene her har satt igang hukommelsen til folk. Og nå har jeg tenkt å sende stafettpinnen over til nestemann eller -kvinne. 

Håper vedkommende tar imot utfordringen...